Jamie tipimaker

- slik blir legender til....

Theo Jordahl/Ola Bye

1. Ski 1. tropp eier en ekte sioux-tipi, med sitteplass til hele troppen, bålplass i midten og en utrolig stemning. Tipien kom til 1. Ski i 1978 etter iherdig innsats fra TL’ene Bernhard Tagesen og Ola Bye. Den har siden fulgt oss på alle leire.


Tipien ble sydd av en vaskeekte sioux-indianer, og historien om «Jamies siste tipi» fortelles i alle fall en gang på hver leir. Spør en gammel første-Ski-speider så vil han/hun fortelle deg den!

Jamie var en vaskeekte Sioux-indianer. Da han laget tipien for 1. Ski var han en flott fyr i 30-års-alderen. Han gikk kledd i en fantastisk hjorteskinndrakt. Han hadde selv skutt hjorten og garvet skinnet på tradisjonelt vis med en blanding av hjernemasse og urin.

Han hadde levet et hardt liv i uverdige forhold og på siden av samfunnet, slik det var ganske vanlig for mange fra den indianske befolkningen på 50-, 60- og 70-tallet. Men han var samtidig et unntak. På et tidspunkt gjorde han opprør mot den nedverdigende tilværelsen hans foreldre og besteforeldre levet under i reservatene. Han fikk en glødende interesse for prærieindianernes frie og stolte liv og da særlig for tipiens rolle i dette. Tipien er ikke noe alminnelig telt. Den er et hjem og det sentrale elementet i mange indianeres liv og kultur. Det har den vært i århundrer. Denne interessen og arbeidet med den indianske kulturen holdt ham oppe og ga livet hans en ny retning.

I noen få år var Jamie en aktet og viktig person i arbeidet med å gjenoppbygge de indianske tradisjonene og den generelle respekten for indianernes verdighet, historie og livsstil. Og - godt for oss - han begynte å forske på og lage tipier. Ikke «kulisser», men reelle brukstelt, helt i tråd med de gamle tradisjoner og nitidig utprøvete tekniske løsninger. Interessen for arbeidet spredte seg som ild i tørt gress på begynnelsen av 70-tallet. Pågangen økte, men dermed økte også presset på Jamie.

Etter noen få år ville han ikke mer. Han var lei av å lage de flotte teltene for mer eller mindre perifere rikinger. Han hadde lagt hele virksomheten sin ned da 1. Ski fra lille Norge meldte seg.

Etter mye parlamentering aksepterte Jamie å sy en siste tipi. Den største han til da hadde laget og den aller siste. Han sydde den i en liten garasje på baksiden av huset han bodde. Da tipien, uten indianske dekorasjoner (noe som var viktig for Jamie) var overlevert, til en pris som for en rifle og hest, reiste troppsledelsen hjem for å lage raier og utsmykke tipien.

Jamie reiste også. Han ville ri det gamle indianerriket på langs, og han planla å ende opp hos en indianerstamme nord i Canada. Bare denne stammen, mente Jamie, levde noenlunde i pakt med de gamle idealer. Jamie ville leve det livet han var skapt for, et liv i pakt med forfedrenes tradisjoner og naturen.

Han la igjen en adresse til en skysstasjon langt inne i de Canadiske skogene som han regnet med å passere «en gang i fremtiden», det var også alt. 1. Ski skrev og fikk også - etter noen år - et kort livstegn tilbake, men heller ikke mer.

Senere har det vært umulig å finne Jamie. Kanskje fant han det livet han ønsket hos de canadiske indianerne, kanskje forsvant han i de store skogene? Vi vet ikke.

Men i en liten avkrok av verden reiser en gruppe Ski-ungdommer hvert år en vaskeekte høvdingetipi fra Sioux-stammen. Og historien om Jamies siste tipi og hans lange reise overleveres til nye speidere – sammen med indianernes regler for god skikk - i lyset og varmen fra bålet.

Jamie lever videre på et vis han og hans folk sikkert aldri hadde tenkt seg. - Det er slik legender blir til.

Jamies siste tipi er ikke bare et sted å bo, men er og har alltid vært «good medicine» for oss i 1. Ski.